Ulykkesfuglen

I klassen min på barneskolen og ungdomsskolen var det en gutt som bodde ikke så langt i fra der jeg bodde, så naturlig nok ble det til at vi noen ganger lekte sammen. Han var en villstyring, en bajas som likte å gjøre seg til og utfordre sjebnen. I femte eller sjette klasse (tror jeg) så klarte han å falle over gelenderet til trappa fra andre til første etasje, og falt de to metrene det var rett ned. Han klarte seg forholdsvis greit, litt forslått, men ellers bra.

Vel, så var det en gang ikke så veldig lenge etter dette, at vi bestemte oss (jeg og ham) for å dra på tur opp i fjellet. Moren hans smurte “niste”, vafler med smør og ost, som vi fikk i en liten plastpose for å ha med oss på fjellet.

Der jeg bodde var det et fjell som ikke var så veldig høyt, og ikke så veldig bratt, med fine stier og mange små bergknaster og bekker og lignende. Langs veien som gikk ned fra det platået vi bodde på var det et stup, som var cirka 10 meter høyt. Dette stupet kunne du gå opp til fra siden, siden det var en del av fjellet som gikk oppover fra platået vi bodde på og dermed startet som en slak liten bakke i oppover i parallell med den bakken som veien tok nedover.

I alle fall, vi nådde toppen av denne knausen som endte i et stup mot veien. Tøffe som vi var, så skulle vi bare kikke utenfor kanten. Det var høyt, som vi trodde. Vi gikk litt videre bortover. Han går nok en gang ut mot kanten, som nå istedet for å gå rett bortover har en markert helning nedover. Det siste han (eller kanskje det var meg) sier er “pass på så du ikke tråkker på noe stein og begynner å skli” – og som troll i ord så er det akkurat det som skjer med ham. Han sklir raskt bortover, og forsvinner over kanten. Og borte er han.

Jeg får panikk. Aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg roper navnet hans. Flere ganger. Får ikke noe svar. Jeg kikker over kanten. Jeg klarer ikke å se noe nedover der, for jeg tør ikke lene meg langt nok ut, i tilfelle jeg også skulle falle ned.

I og med at det går vei nedenfor så tenker jeg at jeg får løpe ned og se om jeg finner ham, og eventuelt finner hjelp. Jeg løper det jeg greier nedover fjellet, og når veien, løper videre nedover. Fortsatt roper jeg. Begynner å vandre opp mot stupet, men jeg er veldig usikker på hvor vi egentlig var i forhold til veien under. Vandrer opp og ned og roper litt. Til slutt hører jeg det. Han roper tilbake.

Han lever! Lettelsen for over meg! Jeg roper tilbake; “Hvor er du?”. Han svarer. “Her oppe”.

Han hadde blitt svimeslått i noen minutter, og hadde kommet til seg selv etter en liten stund. Han hadde fått tak på noen grener (eller hektet seg fast i de) på vei ned og det hadde bremset fallet noe. Når han så var kommet til hektene igjen så hadde han begynt å klatre opp igjen! Så han var kommet til toppen av stupet igjen.

Etter mye om og men møtte vi hverandre igjen på toppen av bakken (ved bunnen av bergknausen for hans del). Jeg fulgte han hjem igjen, og han fikk dra til legen for en sjekk.

Jeg fikk aldri noen vafler den dagen…

17. mai-tale

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på noe som skjedde i sjette klasse på barneskolen. En jente i klassen min var elevrådsformann, og det var vanlig at elevrådsformannen skulle holde 17. mai-talen på samfunnshuset. Men av en eller annen grunn ville hun ikke holde tale, sikkert på grunn av at det var flaut å skulle holde tale foran hundrevis av fremmede mennesker. Så hun kom med et forslag om at jeg kunne holde den istedet. Jeg har virkelig ikke anelse hvorfor, siden jeg ikke var spesielt populær eller godt likt, og når jeg nå ser tilbake på det virker det mer som en litt ondskapsfull måte å forsøke å ydmyke noen på.

Vel, av en eller annen grunn klarte jeg ikke å la være å si nei. Så jeg ble satt til å skulle holde 17. mai-talen foran en mengde voksne og barn. Dette var i mai 1992, så det nyhetsbildet som formet min oppfattelse av verden den gang var den berømte Bjugn-saken. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, den gang for lenge siden (det er tross alt over 20 år siden nå), men jeg vet iallefall at min 17. mai-tale ikke var en tale bare fylt av glede og nasjonalpatriotisme, men også en til ettertanke ovenfor de stakkar barna som ikke hadde det så bra.

Jeg husker ikke om talen måtte forhåndsgodkjennes, men jeg husker iallefall at min far leste gjennom den og “godkjente” den for meg, og ga meg tips og triks for hvordan jeg skulle gjøre det best mulig. Spille inn en innlesning på kassett og høre på for å høre hvordan jeg hørtes ut (hva skulle jeg ikke gitt for å få kloa på den kassetten i dag – men jeg er redd den for lengst er spilt over med opptak fra radio og sikkert kastet i søppelet).

Og ikke nok med det, men jeg skulle dele scenen med ordføreren i byen. Jeg var oppvarmingen.

Jeg fatter ikke at jeg turte. Hvor har den personen som stod på scenen den gangen for lenge siden blitt av?

Dog, med tanke på temaet så må jeg jo spørre meg om det var passende tale jeg holdt? Hadde jeg rett at de prøvde å ydmyke meg? Merker iallefall at det er med blandet stoltet og flauhet jeg mimrer over det jeg gjorde i alle fall…