I klassen min på barneskolen og ungdomsskolen var det en gutt som bodde ikke så langt i fra der jeg bodde, så naturlig nok ble det til at vi noen ganger lekte sammen. Han var en villstyring, en bajas som likte å gjøre seg til og utfordre sjebnen. I femte eller sjette klasse (tror jeg) så klarte han å falle over gelenderet til trappa fra andre til første etasje, og falt de to metrene det var rett ned. Han klarte seg forholdsvis greit, litt forslått, men ellers bra.

Vel, så var det en gang ikke så veldig lenge etter dette, at vi bestemte oss (jeg og ham) for å dra på tur opp i fjellet. Moren hans smurte “niste”, vafler med smør og ost, som vi fikk i en liten plastpose for å ha med oss på fjellet.

Der jeg bodde var det et fjell som ikke var så veldig høyt, og ikke så veldig bratt, med fine stier og mange små bergknaster og bekker og lignende. Langs veien som gikk ned fra det platået vi bodde på var det et stup, som var cirka 10 meter høyt. Dette stupet kunne du gå opp til fra siden, siden det var en del av fjellet som gikk oppover fra platået vi bodde på og dermed startet som en slak liten bakke i oppover i parallell med den bakken som veien tok nedover.

I alle fall, vi nådde toppen av denne knausen som endte i et stup mot veien. Tøffe som vi var, så skulle vi bare kikke utenfor kanten. Det var høyt, som vi trodde. Vi gikk litt videre bortover. Han går nok en gang ut mot kanten, som nå istedet for å gå rett bortover har en markert helning nedover. Det siste han (eller kanskje det var meg) sier er “pass på så du ikke tråkker på noe stein og begynner å skli” – og som troll i ord så er det akkurat det som skjer med ham. Han sklir raskt bortover, og forsvinner over kanten. Og borte er han.

Jeg får panikk. Aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg roper navnet hans. Flere ganger. Får ikke noe svar. Jeg kikker over kanten. Jeg klarer ikke å se noe nedover der, for jeg tør ikke lene meg langt nok ut, i tilfelle jeg også skulle falle ned.

I og med at det går vei nedenfor så tenker jeg at jeg får løpe ned og se om jeg finner ham, og eventuelt finner hjelp. Jeg løper det jeg greier nedover fjellet, og når veien, løper videre nedover. Fortsatt roper jeg. Begynner å vandre opp mot stupet, men jeg er veldig usikker på hvor vi egentlig var i forhold til veien under. Vandrer opp og ned og roper litt. Til slutt hører jeg det. Han roper tilbake.

Han lever! Lettelsen for over meg! Jeg roper tilbake; “Hvor er du?”. Han svarer. “Her oppe”.

Han hadde blitt svimeslått i noen minutter, og hadde kommet til seg selv etter en liten stund. Han hadde fått tak på noen grener (eller hektet seg fast i de) på vei ned og det hadde bremset fallet noe. Når han så var kommet til hektene igjen så hadde han begynt å klatre opp igjen! Så han var kommet til toppen av stupet igjen.

Etter mye om og men møtte vi hverandre igjen på toppen av bakken (ved bunnen av bergknausen for hans del). Jeg fulgte han hjem igjen, og han fikk dra til legen for en sjekk.

Jeg fikk aldri noen vafler den dagen…