Denne historien er jeg ikke videre stolt over, men ofrer gjerne egen verdighet for litt latter og humor i hverdagen. For de som kjenner meg er den også langt ut over min karakter og den personen de oppfatter meg som, og det er nok også en del av det som nok gjør historien litt ekstra morsom. De fleste vil nok si at jeg er en stille og rolig person som er livredd for å gjøre noe galt (eller; livredd for å bli tatt er vel en bedre måte å fremstille det på).

Det skjedde en gang i forrige årtusen at jeg skulle på fest. Jeg var i førstegangstjeneste i forsvaret, og var hjemme til perm natt til første mai. Natt til første mai var en yndet fest-dato der jeg kom fra – normalt hadde russen russeslipp samme dag/kveld, og ungdom mellom 16 og 50 dro gjerne ut og festet litt siden det var fridag dagen etter.

Selvsagt var jo ikke jeg noe bedre enn de andre, og vi fant ut at det skulle være et arrangement på det gamle meieriet i byen (et meieri min bestefar forøvrig jobbet for inntil det ble lagt ned). Så vidt jeg husker var det et moteshow, og det skulle være inndelt i både en side for de over 18, med alkoholservering, og for de under 18.

Kvelden startet hos noen kompiser av meg fra Hammern, og den startet med en drink som populært kalles “slippery nipple“: Sambuca toppet med Bailey’s i et shotglass. Dette er en drink som er forferdelig kvalmende hvis du ikke liker lakris og søtsaker, men fantastisk digg hvis du gjør. Jeg hører jo selvsagt til siste sorten. Nå skal det sies at jeg ikke var spesielt erfaren med alkohol på den tiden, og mengde sett i sammenheng med alkoholdinnhold var ikke noe jeg var særlig oppmerksom på, kan man vel si. Så ned halsen ble det raskt vasket en 5-6-7 shots, før vi bega oss på turen til sentrum og festen på meieriet.

På denne tiden var jeg vel 19 år gammel, snart 20. En betydelig andel av min vennekrets bestod av folk som var tre år yngre enn meg, altså ikke myndige enda. De var også på denne festen, selvsagt på den delen som var 16-årsgrense.

Av en eller annen grunn begynte jeg å snike de over på 18-årsgrense en etter en. Noen av de fikk til og med kjøpt seg øl. Jeg husker godt at jeg stod og prøvde å overbevise vaktene om at den ene kompisen min helt tydelig var 18, hvilket egentlig var helt absurd siden utseendet hans helt tydelig sa at han knapt nok hadde fått hår på de edlere deler engang. Men som de som kjenner meg nok kan bekrefte; jeg er flink til å snakke for meg. Det er vel kanskje derfor jeg jobber som konsulent nå.

Det varte dog ikke så veldig lenge at de fikk være på den siden, da andre vakter oppdaget de og ba de gå over til riktig side, og øl ble konfiskert, og generell misnøye ble observert. Det var vel omtrent på denne tiden at ting blir noe uklart i mitt hode, for ikke å snakke om fullstendig mørkt. Det hadde jo blitt noen øl innabords etter at vi kom til festlokalet også, så promillen var nok godt over “overstadig”.

Det har blitt meg fortalt at jeg ble med Terje hjem på grunn av min noget ustabile fremtreden. Planen var vel å innlosjere meg på en sofa siden bakken under meg var upålitelig. Vi var visst der en liten stund. Men som sagt så er jeg flink til å snakke for meg. Så jeg klarte å overtale de om at det var lurt å gå tilbake til festlokalet. Og ut igjen bar det. Eller rettere sagt; ut igjen bar de meg.

Og så ble jeg borte for dem. Jeg husker jeg ble veldig trist for et eller annet. Jeg husker at noen tidligere klassevenninner prøvde å ta vare på meg, jeg husker vagt noen porta-potties og folk som banket på døren… Jeg husker at jeg ikke forstod så veldig mye av hva som foregikk før jeg plutselig befant meg bak en låst dør. Og der stod jeg. Og ville snakke med noen. Og jeg banket. Og banket. Og banket. Jeg banket til hånden ikke kunne banke mer. Og når handen ikke kunne banke mer begynte jeg å banke med hodet. Hvor lenge jeg fortsatte med det aner jeg ikke, men jeg antar det var en stund – jeg erindrer såvidt at noen ropte “hold kjeft” over gangen. Så banket jeg meg selv i svime.

Jeg våknet opp igjen, forvirret og øm. Hånda var blå, og jeg hadde banket meg skrubbsår i panna, og hele panna hadde blitt hoven og myk. Prøvde å få kontakt med noen igjen med å rope litt… Plutselig hører jeg en kjent stemme fra andre siden av gangen. Var visst en annen bekjent av meg som også hadde blitt beruset, og hadde slått til noen med sin arm som på det tidspunket var dekt av gips. Forundret og noe forvirret slo vi av en liten samtale som om det var helt dagligdags å våkne opp innelåst. Om han var overrasket av å finne meg der inne, så var jeg dobbelt så overrasket av å finne ham der, for det var enda mer av en slik karakter som du bare har et bilde av mammas flinkeste ole foran deg når du tenker på hvordan han er.

Jeg slapp ut etter litt, fikk samlet sammen sakene mine. Politiet så noe forfjamset på meg når jeg kom ut av cellen, og enda mer forferdet når jeg fortalte at alle skadene på min kropp hadde skjedd i cellen. Jeg undrer på om det var derfor jeg slapp ut uten noen form for reaksjon. Igrunn burde jeg jo være ganske sint på dem i og med at de lot meg gå så langt i selvskadingen, men aller mest var jeg bare flau over meg selv.

Jeg gikk de fem kilometrene hjem, og la meg i sengen. Etter noen timers søvn kom farsan inn på rommet, og jeg fortalte hendelsene. Merkelig nok ble han ikke sint, og mumlet noe om at han håpte at jeg hadde lært. Måtte ringe morsan også, og hu lo godt. For noen foreldre jeg hadde… Siden jeg var ung hadde kroppen enda ikke funnet ut hva fyllesjuke var, så jeg dro ned til byen og hilste på Terje og gjengen igjen. Der fikk de glede seg over min nye attributt: den kule panna med et sår midt i som kunne formes som modell-leire. Den beste måten å illustrere det på er vel slik:

Et sånt utseende går rett hjem blant en bunke sci-fi geeks, det skal du være sikker på.

I klassen min på barneskolen og ungdomsskolen var det en gutt som bodde ikke så langt i fra der jeg bodde, så naturlig nok ble det til at vi noen ganger lekte sammen. Han var en villstyring, en bajas som likte å gjøre seg til og utfordre sjebnen. I femte eller sjette klasse (tror jeg) så klarte han å falle over gelenderet til trappa fra andre til første etasje, og falt de to metrene det var rett ned. Han klarte seg forholdsvis greit, litt forslått, men ellers bra.

Vel, så var det en gang ikke så veldig lenge etter dette, at vi bestemte oss (jeg og ham) for å dra på tur opp i fjellet. Moren hans smurte “niste”, vafler med smør og ost, som vi fikk i en liten plastpose for å ha med oss på fjellet.

Der jeg bodde var det et fjell som ikke var så veldig høyt, og ikke så veldig bratt, med fine stier og mange små bergknaster og bekker og lignende. Langs veien som gikk ned fra det platået vi bodde på var det et stup, som var cirka 10 meter høyt. Dette stupet kunne du gå opp til fra siden, siden det var en del av fjellet som gikk oppover fra platået vi bodde på og dermed startet som en slak liten bakke i oppover i parallell med den bakken som veien tok nedover.

I alle fall, vi nådde toppen av denne knausen som endte i et stup mot veien. Tøffe som vi var, så skulle vi bare kikke utenfor kanten. Det var høyt, som vi trodde. Vi gikk litt videre bortover. Han går nok en gang ut mot kanten, som nå istedet for å gå rett bortover har en markert helning nedover. Det siste han (eller kanskje det var meg) sier er “pass på så du ikke tråkker på noe stein og begynner å skli” – og som troll i ord så er det akkurat det som skjer med ham. Han sklir raskt bortover, og forsvinner over kanten. Og borte er han.

Jeg får panikk. Aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg roper navnet hans. Flere ganger. Får ikke noe svar. Jeg kikker over kanten. Jeg klarer ikke å se noe nedover der, for jeg tør ikke lene meg langt nok ut, i tilfelle jeg også skulle falle ned.

I og med at det går vei nedenfor så tenker jeg at jeg får løpe ned og se om jeg finner ham, og eventuelt finner hjelp. Jeg løper det jeg greier nedover fjellet, og når veien, løper videre nedover. Fortsatt roper jeg. Begynner å vandre opp mot stupet, men jeg er veldig usikker på hvor vi egentlig var i forhold til veien under. Vandrer opp og ned og roper litt. Til slutt hører jeg det. Han roper tilbake.

Han lever! Lettelsen for over meg! Jeg roper tilbake; “Hvor er du?”. Han svarer. “Her oppe”.

Han hadde blitt svimeslått i noen minutter, og hadde kommet til seg selv etter en liten stund. Han hadde fått tak på noen grener (eller hektet seg fast i de) på vei ned og det hadde bremset fallet noe. Når han så var kommet til hektene igjen så hadde han begynt å klatre opp igjen! Så han var kommet til toppen av stupet igjen.

Etter mye om og men møtte vi hverandre igjen på toppen av bakken (ved bunnen av bergknausen for hans del). Jeg fulgte han hjem igjen, og han fikk dra til legen for en sjekk.

Jeg fikk aldri noen vafler den dagen…

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på noe som skjedde i sjette klasse på barneskolen. En jente i klassen min var elevrådsformann, og det var vanlig at elevrådsformannen skulle holde 17. mai-talen på samfunnshuset. Men av en eller annen grunn ville hun ikke holde tale, sikkert på grunn av at det var flaut å skulle holde tale foran hundrevis av fremmede mennesker. Så hun kom med et forslag om at jeg kunne holde den istedet. Jeg har virkelig ikke anelse hvorfor, siden jeg ikke var spesielt populær eller godt likt, og når jeg nå ser tilbake på det virker det mer som en litt ondskapsfull måte å forsøke å ydmyke noen på.

Vel, av en eller annen grunn klarte jeg ikke å la være å si nei. Så jeg ble satt til å skulle holde 17. mai-talen foran en mengde voksne og barn. Dette var i mai 1992, så det nyhetsbildet som formet min oppfattelse av verden den gang var den berømte Bjugn-saken. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, den gang for lenge siden (det er tross alt over 20 år siden nå), men jeg vet iallefall at min 17. mai-tale ikke var en tale bare fylt av glede og nasjonalpatriotisme, men også en til ettertanke ovenfor de stakkar barna som ikke hadde det så bra.

Jeg husker ikke om talen måtte forhåndsgodkjennes, men jeg husker iallefall at min far leste gjennom den og “godkjente” den for meg, og ga meg tips og triks for hvordan jeg skulle gjøre det best mulig. Spille inn en innlesning på kassett og høre på for å høre hvordan jeg hørtes ut (hva skulle jeg ikke gitt for å få kloa på den kassetten i dag – men jeg er redd den for lengst er spilt over med opptak fra radio og sikkert kastet i søppelet).

Og ikke nok med det, men jeg skulle dele scenen med ordføreren i byen. Jeg var oppvarmingen.

Jeg fatter ikke at jeg turte. Hvor har den personen som stod på scenen den gangen for lenge siden blitt av?

Dog, med tanke på temaet så må jeg jo spørre meg om det var passende tale jeg holdt? Hadde jeg rett at de prøvde å ydmyke meg? Merker iallefall at det er med blandet stoltet og flauhet jeg mimrer over det jeg gjorde i alle fall…